KitchenAid tilbud

Nå trenger jeg hjelp av dere! Er det noe som vet om noen gode tilbud på KitchenAid kjøkkenmaskin? Pixmania.com har priser fra kr 3800 + frakt, men de styrer jeg langt unna. Komplett.no som i 2010 hadde kjøkkenmaskinene på kampanjer til kr 3000, selger ikke KitchenAid lenger. I Tromsø har Britt`s Boutique en kampanje gående med kjøkkenmaskin + noe tilleggsutstyr (verdi 2000) til kr 6000. Men 6000,- virker jo voldsomt dyrt, eller synes dere det er en god deal pga tilleggsutstyret?  

Min venninnes oppfordring etter 22.juli - nevnt i kongens nyttårstale!

En av mine kjære venninner har vært mye omtalt i mediene de siste dagene, i alle fall her opp i nord-norge. Etter 22. juli lurte hun hva hun kunne gjøre for å engasjert seg i jobben med å ivareta samhold og skape avstand til fremmedfrykten etter 22. juli. Hun kom opp med ideen om "Norges Nabodag", og skrev et åpent brev til avisredaksjoner, organisasjoner og Slottet, for å se om noen ville plukke opp ideen, samt opprettet facebookgruppen: http://www.facebook.com/#!/events/148713781906159/

Så i selveste nyttårstalen til Kongen ble Camilla`s oppfordring trukket frem!

Her er det åpne brevet til Camilla som jeg oppfordrer alle til å lese:

Norges Nabodag – bli kjent med dine nærmeste!

 

Arranger en gatefest i nabolaget ditt, for blokka, borettslaget eller oppgangen! 

Du kan være med å skape varig endring i nabolaget ditt. Skape kontakt, være raus og åpen, inkluderende og fordomsfri, og bli bedre kjent. Det er lett å være engstelig for det ukjente, de ukjente. Men det er vanskelig å være redd for noen du har sett i øynene og vekslet noen ord med på nabolagsfest. 

Kast deg over telefonen, legg lapper i postkassene, ring på hos noen i din nærhet! Og for deg som hører det ringe på, våg å åpne døra. Det krever også mot. 

Det trenger ikke å være et stort og krevende arrangement. Ta med deg en pakke kjeks, en termos kaffe, en mugge med vaffelrøre, et campingbord, en paraply eller de to stolene du har på verandaen! Det viktigste er at du forserer dørstokkmila og byr på deg selv. Ta i bruk fellesarealene, skap en arena der det kanskje ikke finnes en. Bruk plenen, garasjen, parkeringsplassen. Vær kreativ og spontan! Benytt anledningen og start en velforening, eller engasjer deg i en som allerede finnes. Bank på hos hun som er dårlig til beins, og hjelp henne til å få bli med. 

Du kan være med å skape positive ringvirkninger. Ikke bare for nabolaget ditt, men for samfunnet vårt. For når alt kommer til alt – i vårt lille land- er vi alle bare noens nabo. Og hvis vi alle mobiliserer for å skape kontakt med våre nærmeste – ja da har vi alle blitt bedre kjent med hverandre og gjort Norge til et varmere og tryggere sted å bo. 

Og det er jo det vi alle ønsker oss, er det ikke? For oss selv, for våre barn og unge. Det er det vi ønsker skal være vår virkelighet i fortsettelsen. 

Jeg har så stor tillit til akkurat det, at jeg setter en dato for Norges Nabodag allerede nå! Den blir siste onsdag i august. Skal vi si sånn ca klokka 18 da folkens? 

Vi er så få her i landet – håper det passer for de fleste? 

For deg som nå kanskje sitter med et hevet øyenbryn, skal jeg utdype tankene mine og forhåpentligvis motivere også deg. 

Vi her i Norge ble den 22. juli konfrontert med sjokkerende ondskap. 

Og vi har alle følt på mistro, angst og dyp sorg. Uvirkelig er et ord som mange har brukt, også jeg. Men ettersom nyhetssendingene maltrakterte oss med bildene, tallene, navnene måtte vi ta inn over oss at det var sannhet. 

Dette var virkeligheten. Vår virkelighet. Vi har søkt sammen. Vi har kollektivt reist oss mot ondskapen som en samlet nasjon. Vi har lagt ned blomster, vi har tent lys og vi har gått i tog. Hundrevis, tusenvis og flere hundre tusen sammen, har vi vist ektefølt sorg og medfølelse med de som er nærmest berørt. Men også kjent samholdet og styrken det har gitt oss alle. Vi har sagt og vist at vi vil ta vare på hverandre og vise omsorg.

Dette har vært det norske folks forsett og våpen mot ondskapen. Jeg har vært så stolt! Det har vært så godt å være med på. En hel verden har beundret oss. 

Men hva nå kjære lille land? Hva skjer etterpå? 

Hvordan skal virkelig heten vår være når hverdagen for de fleste av oss kommer ruslende tilbake? Som før?

Er vi sikre på at angsten ikke sniker seg inn i oss som før – for det ukjente? For de ukjente? 

De første timene etter at sjokknyhetene kom, hadde angsten for mange av oss, og verden for øvrig, en farge. Senere viste det seg at ondskap ikke er noe man uten videre kan kjenne igjen på gata. Eller på arbeidsplassen – eller i nabolaget. Angsten kan jages, slik vi de siste dagene har gjort i fellesskap, men kommer svært gjerne ubedt tilbake til hver enkelt av oss. 

Det har vært lett å gå sammen med tusenvis av andre i fakkeltog, og lett å gå hjem etterpå å fortelle om hvor fint jeg synes det var. Men jeg synes det er vanskelig å tenke på at jeg skulle ringe på hos en ukjent nabo, å invitere vedkommende på en kopp kaffe. Til tross for at dette mennesket er en av mine nærmeste. 

Brage Sollund er en av de AUF-ungdommene som overlevde massakren på Utøya, og jeg ble grepet av hans tale etter fakkeltoget i min hjemby Tromsø. Hans budskap var, bare tre dager etter grusomhetene han hadde vært igjennom: (fritt sitert etter hukommelsen) “nu e det på tide å gjøre det du har tenkt på lenge, meld dæ inn i fotballklubben, engasjer dæ i en organisasjon eller i politikk – det e ikke nøye for mæ ka det e du gjør, bare du engasjere dæ i samfunnet, gjør nåkka aktivt for å gi av dæ sjøl å være en del av felleskapet” 

H.K.H. Kronprins Håkons appell på rådhusplassen samme kveld har også truffet meg. Og inspirert meg. Han sa blant annet: “Tydelig og forferdelig har vi sett hvor store konsekvenser enkeltmenneskers handlinger kan få. Det viser samtidig at det betyr noe hvilke holdninger hver enkelt av oss har, hva vi velger å bygge livene våre på. Og hvordan vi velger å bruke det til det beste for hverandre og samfunnet vi lever i.” 

Kjære kronprins Håkon, kjære Brage: jeg har valgt. Jeg velger å skrive dette åpne brevet til alle der ute. Jeg er bare en. Men jeg håper å klare å engasjere og motivere enkeltmenneskene i landet vårt til å gjøre sin del.

Jeg ønsker at min lille datter skal vokse opp i et trygt og inkluderende nabolag. Og jeg vil gjerne være en av Gro Harlem Brundtlands “nabokjærringer” – en som ser og viser omsorg for de som vokser opp rundt meg.

Lett å si, men kanskje ikke like lett å gjennomføre i virkeligheten? 

Vel – jeg har altså et forslag til hva vi kan gjøre. Hva du kan gjøre. For å vise omsorg, engasjement, og å hindre angsten i å komme snikende inn sammen med hverdagen. Men jeg kan bare komme med forslaget, det er du som må ta initiativ for at det skal skje. 

BLI KJENT MED DINE NÆRMESTE! Ta tak – og gjør nabodagen virkelig. 

Det bor sannsynligvis store ressurser i nabolaget ditt! 

Kanskje kan leieboeren til han som bor over gata hjelpe deg med snømåkingen du strever med? Kanskje er du alene med omsorg for barn, og det finnes en som deg like i nærheten – en som kan tilby både lekekamerater, og kanskje avlastning i et knipetak? 

Kanskje finnes det noen i din nærhet som føler seg alene, akkurat som du? Kanskje ønsker du språktrening, og det finnes noen som gjerne øver sammen med deg over en kopp kaffe? Kanskje finnes det en ny turkompis? 

Om bare folkene i én gate i Norges land samles fordi jeg valgte å skrive dette brevet, og to mennesker som ikke har snakket sammen før -- gjør det. Da har jeg oppnådd noe og blir veldig glad! Men jeg håper at det blir flere enn to. 

Gatene våre har vært fylt av roser og av kjærlighet. Dette blir fortsettelsen. 

Vi skal respektere hverandres forskjeller. Og jeg forventer ikke at du skal elske naboen din, men snakk med han eller henne! 

Jeg avslutter med å sitere kronprinsens appell en gang til: “Det er opp til hver enkelt av oss nå. Det er opp til deg og det er opp til meg. Sammen har vi en jobb å gjøre.” 

Vennlig hilsen Camilla Sundnes, ei nabokjærring 


Jeg håper alle tar til seg oppfordringen. Selv ønsker jeg å starte en årlig tradisjon med grillfest i sameiet mitt. Dette hadde jeg lyst til å gjøre allerede i fjor, men helsen holdt ikke. Men i år håper jeg å få dette til, og jeg tror det kan bli en hyggelig tradisjon for beboerne i de 26 leilighetene som bor så tett på hverandre, uten å egentlig kjenne hverandre så godt.

Spre gjerne budskapet videre kjære bloggevenner!

Avisinnlegg kan leses her:
http://www.nordlys.no/nyheter/article5868166.ece
Og her:
http://www.itromso.no/nyheter/article512957.ece

Kaste ut jula?

Nei, jeg tviholder på jula litt til jeg... Jeg stresser overholdet ikke med å fjerne den fine og trivelige pynten. Tror jeg er over middels glad i julen ;) Kjenner forresten at jeg har veldig lyst på kakemenn!!! Siden vi ikke fikk bakt noen allergivennlige julekaker verken i 2009 eller 2010, har jeg et voldsomt savn etter kakemenn, som er favorittjulekaken min...

Godt nytt år!

Kule strikkede julekuler

Fristen for å vise julepynt går vel ut ved midnatt, så da må jeg skynde meg med å vise disse kule hvite og eplegrønne julekulene som jeg har laget til en fargerik venninne :) De er alt for spreke for kjedelige meg, men jeg ble veldig fornøyd med de. Fargene er faktisk veldig kledelige til juletreet, noe som overrasket meg litt (hmmm, jeg må slutte å være så skeptisk til farger...! Nyttårsforsett???). 

Boken "Julekuler" av Arne og Carlos har 55 mønstrer å velge mellom, men jeg synes det er greit å holde seg til et tema. Så til min venninne valgte jeg reinstyrmønster, mens jeg selv gikk for mer tradisjonelle strikkemønstre. Mine julekuler i hvitt og lysegrått kan dere se litt lenger ned på bloggen.

Nå har mannen akkurat puttet kalkunen i ovnen :) I år ble det kalkun ala Gordon Ramsay. Er veldig spent på hvordan det blir, men tror det blir knallgodt. Er i hvert fall spennende å prøve nye oppskrifter! Ellers skal jeg bare sitte i joggebuksa og kose meg i disse siste timene av 2011. 

Tankene vandrer også naturlig til hvordan året har vært og hvordan man ønsker at det nye året skal bli. Det er så mye jeg er takknemlig for (min fantastiske mann, familie, venner, hjelpen jeg har fått på Lillestrøm helseklinikk, Drømmefabrikken +++), og håpet om en ny frisk hverdag har aldri vært større - takket være de fantastiske legene på Haukeland, som har forsket på Rituximab på ME-passienter. Mitt høyeste ønske for 2012, er å få være med i de nye Rituximabstudiene som forhåpentlig starter til høsten, kryss fingrene for meg :) 

Tusen takk til dere som har lagt igjen kommentarer i løpet av året, med god bedring ønsker, gode råd, eller bare for å bare si hei. Jeg får besøkt ca 1 % tilbake, men sånn blir det nå...

Ha en strålende nyttårsaften!!!

                                                            

Et hint av farger...

Julefarger i Drømmefabrikken er og har vært hvitt, sølv + pynt laget av gjennomsiktig glass i mange år nå.

Men som dere ser på kollasjen, så har det sneket seg inn litt tradisjonelle julefarger i år. Det skjedde ved et lekeuhell... Mens julepyntesken stod på gulvet og julepynten som skulle brukes var hengt opp, fikk jeg plutselig så lyst til "å leke" meg med noe av pynten som lå igjen. Resultatet ble bl.a denne koselige lille fargestasjonen, som jeg ikke hadde hjerte til å pakke bort igjen :)

P.S. Håper dere ikke ramlet av stolen når dere så at det var kommet enda et innlegg fra meg ;) 

Hjemmestrikkede julekuler

 

Jeg elsker å strikke/hekle, spesielt interiørting. Når boka "Julekuler" av Arne og Carlos kom ut i fjor, kunne jeg ikke gjøre annet enn å sitte passivt i sofakroken min og se på at andre lagde slike fine kuler. 

Men ikke i år... Da jeg var hjemme en tur hos foreldrene mine i november, kom jeg over julekulene min mor hadde laget. 

Inspirert av henne, satte jeg meg som mål å få laget 3 selvlagde julekuler.

 Målet klarte jeg. Jeg brukte nok fryktelig lang tid på hver kule, men det gikk greit siden jeg startet på prosjektet flere uker før jul :)

Dette var faktisk et veldig koselig lite prosjekt som jeg anbefaler videre til alle andre, spesielt de som liker å komme fort i mål med prosjekter ;)

Fargene jeg valgte til mine julekuler var lys grå og hvit. Dette for at de skulle passe best mulig inn med resten av julepynten som går i hvitt, sølv og glass. Lite rødt å finne i Drømmefabrikken...

Og de passet perfekt inn blant resten av juletrepynten. Det ble faktisk så bra at jeg må få laget ennå flere kuler før neste jul :) 

Så ble det jaggu meg et lite innlegg til før jul. Jeg måtte teste ut kameraet igjen etter mange måneders pause i dag. Det ble nå litt frem og tilbake med fargekvaliteten på bildene av julekulene, men jeg fikk nå øvd meg på å justere på hvitbalansen. 

I dag er jeg også hoppende glad siden jeg har fått bestilt meg et nytt objektiv. Objektivet på 50 mm 1,4 som jeg tidligere har brukt masse, leverte jeg tilbake til svigerbror i sommer. Jeg var helt avhengig av det lyssterke objektivet og har nå endelig fått bestilt meg det samme selv, bare med autofokus. Nikon d40 som jeg bruker, har ikke innebygd autofokus, noe som resulterte i mye ergelse når jeg brukte det lånte objektivet. Jeg sikler også på et annet objektiv, som jeg skal prøve å ønske meg bidrag til når jeg fyller 30 år i mars :)

Ha en fin romjul videre og tusen takk for de koselige kommentarene!

God Jul og Godt Nytt År...

(Bildegjenbruk fra jula 2009)

... til alle dere som venter på at Fru Lunas Drømmefabrikk skal våkne til liv igjen. Ønsker dere en god og fredfull romjul og et godt og friskt nytt år!

HÅP

I en uke nå har jeg levd med et håp om at det er mulig å bli frisk en dag (eller veldig mye bedre). Den mest fantastiske nyheten kom på tv2 nyhetene sist onsdag, om at 2 av 3 med sykdommen M.E som hadde vært med i et forskningsprosjekt på Haukeland sykehus, hadde blitt frisk eller mye bedre av kreftmedisinen Rituximab.

Følelsen av å endelig stå så nær en behandling som faktisk virker på M.E pasienter er helt ubeskrivelig. Det finnes ingen bedre nyhet i verden enn at det er håp om at jeg og så mange andre med M.E skal få leve igjen. Jeg trodde faktisk aldri den dagen skulle komme... Beskjeden jeg fikk når jeg fikk diagnosen for 4 år siden var at det finnes ingen behandling, du må ta livet med ro, hvile, så kan det hende at sykdommen går over av seg selv innen noen år. Men oddsen er ikke veldig stor for det, særlig når man har vært syk lenge.

Mine odds etter mer enn 10 år med sykdom og snart 5 år hvor jeg har vært 100% ufør, var dårlige, noe min fastlege sa for kort tid siden. Det ironiske var at samme onsdag som nyheten ble sluppet, var jeg hos fastlegen for å få en henvisning til et mestringskurs. Etter mange alternative måter å bli frisk på, de fleste med ingen resultat, noen med små fremskritt, hadde jeg innsett at M.E er en sykdom jeg bare måtte lære meg å leve med resten av livet. Så akkurat i det øyeblikket jeg slår meg til ro med at jeg må leve med denne sykdommen for alltid, annonseres verdens beste nyhet. Jeg gråt av glede hele kvelden!!!

Men så er det slik at medisinen må forskes videre på og blir ikke tilgjengelig før tidligst om noen år. Og jeg med mitt utålmodige vesen må gå noen runder med meg selv hver dag. Redningen er så nær men allikevel så fjern. Jeg føler at jeg ikke har råd til å miste flere år av livet mitt. Jeg fyller 30 år neste år og har ikke lyst å bli en middelaldrene dame før jeg får behandling. Den biologiske klokken stopper ikke opp selv om man er syk og min største skrekk er at det en dag blir for sent å få barn. Innerst inne føler jeg meg jo som en 25 åring, siden livet har stått i ro de siste årene.

Men håp om et liv er det så absolutt, bare man smører seg med tålmodiget :)

Spørs om det er like mye håp for hårmanken min... Dro til en ny frisør her om dagen (læring) og skulle bare stusse håret og beholde frisyren jeg allerede hadde + legge inn noen lyse striper i mitt allerede blonde hår. Sjokket var da stort når jeg så meg i speilet og hadde fått en skikkelig kjerringfrisyre og BRUNT hår med noen lyse striper i. Tenk å bare ta seg til rette uten å ha fått klarsignal av kunden! Ukens lærepenge er at jeg aldri må bytte ut min faste frisør, selv om jeg bare betaler halve prisen ved å gå til lærlinger. 

(Ingen bilder i dag siden jeg sitter på en lånt pc.)

God høst (eller skal vi si vinter...)!

Heisann! Så ble det visst en veldig lang bloggepause på meg... Ikke helt planlagt, men sånt skjer når man ikke selv bestemmer over alt som skjer mellom himmel og jord ;) Formen er så uforutsigbar, i det ene øyeblikket tror jeg det går den rette veien, i det neste er jeg fullstendig utslått av nye infeksjoner. Det er den stygge sannheten om M.E. I 4-5 måneder har jeg vært nede i kjelleren, men nå begynner jeg sakte men sikkert på en oppadgående kurve. Og det er jo gjerne da dere hører fra meg her inne ;)

Sommeren kom og gikk (kort oppsummert: baden-baden stol, smoothie, lydbok og rikelig med sol :-)), og det gjorde høsten også (kort oppsummert: nydelig vær og herlig høststemning = nyervervet høst fan).

Med snø på fjelltoppene og snø i luften i går, erklærer jeg det for vinter i nord!

Den siste uken har jeg også blitt veldig klar for jul :) Det var en følelse som bare kom ramlende over meg. Med bare 3 julegaver igjen (95 % av gavene ble handlet inn i februar ;-)), er jeg også godt i rute ;) Og om en måneds tid skal jeg tillate meg selv å begynne på julebaksten. Må jo ha litt tid til å eksperimentere med juleoppskrifter uten melk, sukker og hvetemel...

Rosene på bildene fikk jeg av mannen når vi hadde tre års bryllupsdag og 13 års dag for snart to uker siden <3 De som har fulgt meg en stund vet at jeg er en stor fan av Twilight, så fra meg fikk mannen en veldig passende t-skjorte med "Stupid shiny Volvo owner" trykt på. For mens Bella har Edward, så har jeg min egen "dumme" ektemann med blankpolert sølvfarget Volvo, hi hi :P Litt intern humor kanskje...

Må bare presisere min man er verdens beste mann, og min klippe i livet! Mens mange ville ha pakket sakene for lengst når det stormet som verst, har han stått ved min side i både gode og onde dager. For hver dag som går elsker jeg mannen min mer og mer, og livet sammen med han blir bare bedre og bedre <3

Bildene blir dessverre ikke like bra nå som jeg har levert tilbake to lånte objektiver. Jeg savner spesielt 50 mm 1.4 objektivet! Standarobjektivet er ikke noe å skryte av akkurat, det er vel egentlig ikke kameraet heller (Nikon D40). Jeg planlegger å oppgradere både kamera og optikk, og har sett litt på Nikon D7000, Nikon D300s, Nikon D700 og Canon EOS 7D og Canon EOS 5D Mark II. Sistnevnte står øvers på listen! Kan jo kort nevne at det jeg bruker kamera til er interiørbilder, portrett og landskap.

Av optikk er det mye man kan ønske seg, men første prioritet er et 50 mm f1.4, 100/105 mm f.2.8 og 12-24 mm f4.0. Så da er det bare å hive seg rundt og spare + 30 års dagen min nærmer seg, hint hint ;) Hvis noen har tips eller erfaringer å dele med meg om kamerahus og objektiver, så hyl ut hver så snill!

Nå skal søndagen nytes (kunne ikke hver dag være en søndag...), mens mannen tar seg en siste båttur (fisketur) før vinteren og jeg tar livet med ro på sofaen, mens jeg venter på at min hjemmelagde frokostblanding tørker seg ferdig i ovnen :)

Kos dere, også satser vi på at det ikke blir så lenge til neste gang!

Festbord - NIB`s utfordring

Det blir ikke så mange fester i Drømmefabrikken når man er syk, så for å kunne delta i NIB`s maiutfordring, måtte jeg dykke dypt ned i bildearkivene mine ;)

(OBS! Under fortsetter jeg å fortelle litt mer om livet med M.E. De som ikke er interessert i å lese det, er herved advart...)

 

Jeg har ellers hatt en stille og rolig bypåske med mannen. Noe som var skikkelig deilig! Ikke noe stress og mas, også var det så stilt og rolig når resten av byens befolkning hadde stukket til fjells :)

Formen er så der for tiden. Kan ikke huske sist jeg hadde en symptomfri og fin dag, men jeg kan minnes en en vakker vårdag i fjor, da jeg våknet og følte at "I dag er alt mulig!". Tenk å være så heldig å våkne opp hver dag til den følelsen... For alt er mulig bare man har energi til det!

I min hverdag som M.E-syk har jeg ikke energi nok til å ta vare på meg selv engang. Jeg er avhengig av hjelp til matlaging, alt husarbeid og må ha med meg ledsager når jeg skal ut. Min mann har fått mange nye roller i huset. Uten han måtte jeg ha flyttet hjem til mine foreldre.

I fjor var energinivået så lavt at det bare akkurat var nok til å eksistere. Jeg prøver å unngå å tenke hvor ille situasjonen var i fjor høst/vinter, for det var på grensen til ulevelig. Når sykdommen er på det verste føler man seg levende død. Det var også da jeg fant ut at jeg ikke hadde noe annet valg enn å prøve det siste behandlingsalternativet jeg hadde -> behandling på den private helseklinikken "Lillestrøm Helseklinikk".

I desember kunne jeg endelig begynne på behandlingen, men det tok en god måned før jeg så noe bedring.

Den første oppvåkningen skjedde i begynnelsen av januar. En dag var både influensa- og hangover følelsen borte. Livet ble plutselig levelig igjen! 

Nå klarer jeg å lese litt, se litt på tv, surfe litt på internett, strikke litt, ta noen bilder. Alt med måte, for hvis jeg overdriver får jeg et baksmell. Men slike små ting gjør dagene lettere å komme igjennom. Før var dagens høydepunktet å legge seg om kvelden, for drømmeverdenen var et deilig tilfluktssted og en befrielse fra eget liv.

Etter det har også magesmertene roet seg ned. Dietten har hjulpet meg mye.

Det som nå står mellom meg og livet jeg ønsker å leve er hodepine og utmattelse. Bare med litt mer energi hadde jeg klart å f.eks møte venner igjen <3 

Jeg prøver så godt jeg kan med å være tålmodig, behandlingen kan ta lang tid. Dessverre er jeg ikke av de som like å hvile, jeg vil være aktiv og gjøre ting. Innimellom (les ofte) fører dette til at jeg overskrider alle mine grenser, noe som forverrer formen. Dette innlegge skulle f.eks bestå av 2 setninger, men så ble jeg overivrig og noen timer senere sitter jeg fremdeles her og skriver med bankende hodepine og dobbeltsyn. Jeg må vel ta til fornuft og takke for meg. Sengen kaller... Håper dagens innlegg har ført til at dere vet litt mer om hvordan livet som M.E syk er.

Snakkes!

Hvit påske

I år som i fjor blir det en hvit påske i Drømmefabrikken. Gult er ikke helt min farge, men så er jeg ikke så ivrig etter å pynte til påsken heller. Den eneste pynten vi har er noen hvite egg med glitter, som jeg fant på Åhlens i fjor. De sklir rett inn i Drømmefabrikken :)

Det blir ellers en stille og rolig bypåske på meg og mannen, med mye hjemmelaget sunn sjokolade, film og påskekrim. Vanligvis låner vi hytta til svigers noen dager i påsken, men i år må vi bli hjemme pga. formen min. Men jeg tror at bypåske kan bli koselig det også :)

GOD PÅSKE! 

Sunne hjemmelagde sjokoladetrøfler!

Hei dere! Nå skulle jeg egentlig skrive et innlegg om dietten min uten sukker, melk, gluten og gjær, men det innlegget krever at jeg er i litt bedre form, så jeg får heller ta det en annen gang.

I stedet kan jeg vise dere noen kjempegode og supersunne sjokoladetrøfler jeg har totalt dilla på :)

Oppskriften fant jeg på bloggen til søte Silje, som har inspirert meg masse i forbindelse med dietten. Klikk HER for å komme til oppskriften til Silje. Oppskriften anbefales på det varmeste, men sjokoladetrøflene er svært avhengighetsskapende ;)

Roser fra min kjære

Min første blomsterbukett i år er kommet i hus. Friske blomster er et sjeldent syn i dette hjemmet, da det alltid er noe annet fornuftig å bruke pengene på. Men i dag kom jeg og min mann over roser til 20 kroner på Rema 1000, og mannen lot seg lett overtale til å kjøpe meg blomster ;)

 

Som dere ser så talte fargen lyserosa sterkest til meg i dag. Selv om jeg er en veldig "hvit" person, så er det ikke alltid jeg går for hvitt... Innimellom har jeg et indre behov for visse farger.

 

Jeg må til slutt takke dere så mye for de varme kommentarene dere la igjen til forrige innlegg. Jeg er helt overveldet over hvor flotte medmennesker jeg har. Jeg hadde virkelig ikke forventet en slik respons, og jeg kjente varmen fra dere helt opp til Tromsø! 

Det er tøft å dele så mye av seg med offentligheten, og jeg har brukt langt tid på å komme til dette punktet. Men dersom jeg får økt bevissheten rundt sykdommen M.E og får folk til å sette mer pris på sine eget liv skal jeg gjerne ofre litt av privatlivet mitt.

 

 Neste innlegg blir om dietten jeg følger. Matintoleranse og magesmerter har jeg hatt i mer enn 10 år og denne nye dietten har gjort underverker med mageproblemene mine. Jeg trodde også at streng diett var ensbetydende med kjedelig mat, men jeg har faktisk aldri spist så spennende og god mat som det jeg gjør nå :)

God helg!

Lyse dager!

 Jeg elsker våren! Dagene blir lysere, humøret stiger og man dagdrømmer om sommeren som snart står for tur. Jeg drømmer om å være frisk nok til å være ute i solen hele dagen og suge til meg sårt trengt D-vitamin, om å være sammen med venner og familie som jeg ikke har sett på måneder/år, om å dra på sommerferie (Synes ikke sommerene på sofaen til mine foreldre teller som ferie. Jeg vil ut i verden og oppleve ting og møte mennesker) og delta i livet generelt.

Det er lett å drømme seg bort her man ligger på sofaen, med livet på vent. Og selv om det er en lang vei før jeg blir frisk en dag, så er det en bryter inni meg som automatisk skrur seg på når temperaturen stiger og snøen smelter. På bryteren står det HÅP og DRØMMER! 

I dag tør jeg også forsiktig å ha håp og drømmer om bedre tider. Grunnen er at jeg endelig får hjelp av leger som kan og vil behandle M.E.-pasienter. Noe jeg er så utrulig takknemlig for!

I 3 1/2 år ventet jeg på at sykdommen skulle gå over av seg selv. Det gjorde den ikke, jeg ble bare verre og verre. I fjor høst klarte jeg ikke å bare ligge passivt lenger og vente på noe som kanskje aldri ville skje. Jeg hadde allerede gått glipp av nesten halve 20-årene og sett den ene drømmen etter den andre bli knust. Jeg hadde ikke flere år å miste!

Så i september i fjor tok jeg kontakt med en privat helseklinikk på Lillestrøm, som gir M.E-pasienter biomedisinsk behandling. De foretok en grundig utredning av meg og sendte blod-, spytt- og avføringsprøver til USA for å kartlegge hva som kunne være galt.

I slutten av november kom svaret på prøvene. Jeg hadde flere mangler (jern, B12, d-vitamin) og matintoleranser. Jeg hadde også flere virus/infeksjoner i kroppen, som jeg nå behandler med kraftige antibiotikakurer. Prøvene viste i tillegg at jeg hadde en kraftig betennelse i tarmene. Friske tarmer skal ligge på 60, betennelse har du hvis verdien ligger over 180, mine verdier lå på 430. Ingen av funnene var overraskende for meg, de bekreftet det jeg allerede hadde visst siden 2000. Det er mer tragisk at Helse-Norge i 10 år ikke har ville tatt meg på alvor og funnet ut hva som virkelig feilte meg. Hadde de gjort det, hadde jeg ikke trengt å bli sengeliggende, leve i isolasjon og bli fanget i en kropp som ikke fungerer i en alder av 25!
  

Når jeg i 2007 selv fant ut hva som feilte meg og henviste meg selv (ja, du leste riktig!) til en av de få spesialistene i Norge på M.E (Nevrolog dr Harald Nyland), fikk jeg endelig bekreftet at jeg hadde M.E. Endelig skulle jeg få hjelp, trudde jeg, og var full av håp for fremtiden. Men det offentlige Helse-Norge hadde ingen tilbud for M.E-pasienter. Jeg fikk beskjed om at det var ingenting de kunne gjøre, jeg måtte bare ligge hjemme og vente på bedre tider, uten at de kunne gi en garanti for at det noen gang vil skje.

De "heldige" M.E-pasientene får vi tilbud om kognitiv terapi og gradert trening. Uten at det er dokumentert at har noe særlig effekt, nye studier viser heller det motsatte. Jeg har prøvd å tenke meg frisk ved hjelp av LP (betalte 15 000 kroner for å lære meg The Lightning Prosess) og trene meg opp hos fysioterapaut. Verken kognitiv terapi og gradert trening kan fjerne mine matintoleranser, vitamin mangler, virus/infeksjoner og tarmbetennelse! Men likevel vil ikke Helse-Norge endre retning og tilby M.E-pasienter biomedisinsk behandling, de legger seg fremdeles på den retningen at M.E er psykisk.

Fordi jeg ønsker å være frisk, jobbe og være en ressurs for samfunnet, betaler jeg nå av egen lomme for og behandles av leger som bruker biomedisinsk behandling. 10 000 kroner (+ reise og opphold i Oslo) betalte jeg for første utredning i oktober og for hver måned siden har jeg betalt mellom 2000 og 3000 kroner i medisiner. Den måntlige legetimen koster meg 650 kroner. Ingenting får jeg dekt av staten og ikke ett øre får jeg skrevet av på skatten, for ja i Norge er behandlingstilbudet for M.E syke kognitiv terapi og gradert trening, uten unntak!

 

Jeg er fremdeles veldig syk, 4 måneder ut i behandlingen, og min viktigste oppgaver om dagene er å spise, hvile og komme meg ut av pysjamasen. Jeg kommer meg sjelden ut og jeg klarer ikke å være sammen med andre mennesker bortsett fra min mann. Mange symptomer har blitt bedre under behandlingen, spesielt magen, men det er en lang vei å gå for å lege en syk kropp. Men det ER håp! Jeg er takknemling for at hverdagen har blitt litt bedre, for at jeg har foreldre som kan støtte meg økonomisk og for at dagene blir lysere og lysere :)

Nå ble det litt mye sykdomsprat her, noe jeg vanligvis ikke tillater, men jeg måtte bare lette litt på trykket... Jeg vil at dere som leser dette innlegget får et lite innblikk i hvordan min hverdag som M.E syk er og hvordan M.E syke blir behandlet av Helse-Norge.

Jeg kommer plutselig tilbake med et nytt innlegg, nå som jeg er ferdig med dette (3 uker brukte jeg på å skrive innlegget...).

Bildene jeg viser er helt nye. Når jeg fikk den første vårfølelsen for noen uker siden, ble rotet skjøvet til side og kameraet tatt frem :)

Ha en fin dag!

Polentagrøt - en sunn start på dagen!

Dagene mine består av streng diett, hvile og piller i alle slags former.

Polentagrøt er en av mine favoritt erstatninger for brødmat. Jeg lager den av maismel (polenta), rismelk, vann, himalayasalt og avslutter med å strø litt stevia og noen gojibær på toppen. Grøten minner meg veldig om rømmegrøt, en gammel favoritt som dessverre ikke kan spise lenger.

Et miniinnlegg fra meg i dag, men det er vel bedre enn ingenting... ;)

Le Chameau gummistøvler på tilbud på OBS

Jeg er nyforelsket...

...i mine nye støvler fra Le Chameau!

De er helt fantastiske på foten, noe av det deiligste jeg har vært borti. Gummistøvler ellers blir gjerne for stive og holder seg ikke på foten min (har litt smale føtter og tynne legger. Disse derimot er som støpt til foten min :) Og er håndlaget i Frankrike.    

Sist gang jeg stod med et par støvler i hånden var da OBS hadde Ilse Jacobsen støvler på tilbud høsten 2009. Jeg sto med et par i hånden og la de dessverre tilbake. Noe jeg har angret på siden... 

Men så dukket endelig et nytt støveltilbud opp, og denne gangen skulle jeg jaggu meg sikre meg et par :)

Le Chameau støvlene passer også heldigvis bedre på foten min enn det Ilse Jacobsen sine støvler gjorde.

 

Kl 10.00 stod jeg på OBS i går og sikret meg disse støvlene i sort. Valget sto mellom de og et par i sølv (de røde likte jeg ikke), men siden jeg ikke er så trendy av meg, hverken på mote- eller interiørfronten gikk jeg for det trygge valget.

Er det forresten lov til å si høyt at jeg håper på litt regn fremover...?

Tusen takk for de søte kommentarene dere legger igjen! Jeg får tatt meg en bloggerunde innimellom, men får dessverre ikke lagt igjen kommentarer 99.9999 % av tiden.

Klem!

Bestemorsteppe ferdig

Bestemorsteppet jeg startet på i august 2008 er endelig ferdig. Prosjekt "bestemorsteppe" startet da jeg sommeren 2008 falt pladask for et bestemorsteppe en venninne av meg hadde laget. Etter litt opplæring startet jeg på mitt eget teppe og ble straks hektet på min nye hobby. Jeg kan meddele at rutene var så avhengighetsskapene at jeg i en periode stod ekstra tidlig opp om morgenen for å rekke å hekle en rute før jeg dro på universitetet. 

Men så skjedde det som bare måtte skje: jeg heklet på meg en senebetennelse.

(Til advarsel for nye hekleentusiaster!)

Så bare etter en måned måtte jeg legge bort heklesakene.

Dagene gikk... Ukene gikk... Månedene gikk... 

Imellomtiden fikk jeg en ny hobby: Interiørblogging. Det var da jeg oppdaget hvor populære bestemors-/oldemorstepper var. Jeg var visst like nytenkende som 2 mill andre nordmenn ;)

Etter 6 måneders pause satt jeg på ny med heklenål 4.5 i hendene, men det skulle gå 2 år til før teppet ble helt ferdig. De siste to årene har helsen forsinket prosjektet og med bare to ruter igjen, ble teppet på ny lagt på hold sommeren 2010.

Men så i januar 2011 ble bestemorsteppet endelig ferdig, og jeg avsluttet det hele med å hekle en brun bord rundt hele teppet.

 Tips til andre som skal legge ut på samme ferd som meg i fremtiden: Kjøp så mye garn som mulig med samme fargekode. Jeg hadde på forhånd aldri trodd at det skulle gå med så mye garn, så jeg kjøpte litt og litt garn underveis. Men de siste årene slet jeg med å finne fargeparti som lignet med det jeg startet med, og det var store forskjeller.

Jeg er også misfornøyd med garntypen Smart som jeg brukte. Tykkelsen på tråden var svært variabel og kunne være alt fra normal, til for tykk eller for tynn, i en og samme garnnøste.

(En liten start på det nye bloggeåret 2011. Det har vært litt frem og tilbake om jeg skal forsette å blogge, formen er ikke ennå der den skal være og jeg må finne ut om dette er en hobby jeg vil bruke mye tid og energi på i fremtiden. For blogging er tidkrevende og den dagen jeg bli frisk og rask er det mye jeg skal ta igjen ellers i livet i forhold til studier, jobb, familieliv etc. Foreløpig konklusjon er at hvis jeg skal blogge så må jeg legge opp til et bloggeløp som er tilpasset meg og hva jeg klarer å få til ut fra mine begrensninger. Jeg er ikke klar for å gi helt slipp på denne hobbyen, for interiørblogging har gitt meg mulighet til å være kreativ på måter som jeg aldri før har vært, og et tomrom i meg er blitt fylt, noe som har vært helt fantastisk.)