Min venninnes oppfordring etter 22.juli - nevnt i kongens nyttårstale!

En av mine kjære venninner har vært mye omtalt i mediene de siste dagene, i alle fall her opp i nord-norge. Etter 22. juli lurte hun hva hun kunne gjøre for å engasjert seg i jobben med å ivareta samhold og skape avstand til fremmedfrykten etter 22. juli. Hun kom opp med ideen om "Norges Nabodag", og skrev et åpent brev til avisredaksjoner, organisasjoner og Slottet, for å se om noen ville plukke opp ideen, samt opprettet facebookgruppen: http://www.facebook.com/#!/events/148713781906159/

Så i selveste nyttårstalen til Kongen ble Camilla`s oppfordring trukket frem!

Her er det åpne brevet til Camilla som jeg oppfordrer alle til å lese:

Norges Nabodag – bli kjent med dine nærmeste!

 

Arranger en gatefest i nabolaget ditt, for blokka, borettslaget eller oppgangen! 

Du kan være med å skape varig endring i nabolaget ditt. Skape kontakt, være raus og åpen, inkluderende og fordomsfri, og bli bedre kjent. Det er lett å være engstelig for det ukjente, de ukjente. Men det er vanskelig å være redd for noen du har sett i øynene og vekslet noen ord med på nabolagsfest. 

Kast deg over telefonen, legg lapper i postkassene, ring på hos noen i din nærhet! Og for deg som hører det ringe på, våg å åpne døra. Det krever også mot. 

Det trenger ikke å være et stort og krevende arrangement. Ta med deg en pakke kjeks, en termos kaffe, en mugge med vaffelrøre, et campingbord, en paraply eller de to stolene du har på verandaen! Det viktigste er at du forserer dørstokkmila og byr på deg selv. Ta i bruk fellesarealene, skap en arena der det kanskje ikke finnes en. Bruk plenen, garasjen, parkeringsplassen. Vær kreativ og spontan! Benytt anledningen og start en velforening, eller engasjer deg i en som allerede finnes. Bank på hos hun som er dårlig til beins, og hjelp henne til å få bli med. 

Du kan være med å skape positive ringvirkninger. Ikke bare for nabolaget ditt, men for samfunnet vårt. For når alt kommer til alt – i vårt lille land- er vi alle bare noens nabo. Og hvis vi alle mobiliserer for å skape kontakt med våre nærmeste – ja da har vi alle blitt bedre kjent med hverandre og gjort Norge til et varmere og tryggere sted å bo. 

Og det er jo det vi alle ønsker oss, er det ikke? For oss selv, for våre barn og unge. Det er det vi ønsker skal være vår virkelighet i fortsettelsen. 

Jeg har så stor tillit til akkurat det, at jeg setter en dato for Norges Nabodag allerede nå! Den blir siste onsdag i august. Skal vi si sånn ca klokka 18 da folkens? 

Vi er så få her i landet – håper det passer for de fleste? 

For deg som nå kanskje sitter med et hevet øyenbryn, skal jeg utdype tankene mine og forhåpentligvis motivere også deg. 

Vi her i Norge ble den 22. juli konfrontert med sjokkerende ondskap. 

Og vi har alle følt på mistro, angst og dyp sorg. Uvirkelig er et ord som mange har brukt, også jeg. Men ettersom nyhetssendingene maltrakterte oss med bildene, tallene, navnene måtte vi ta inn over oss at det var sannhet. 

Dette var virkeligheten. Vår virkelighet. Vi har søkt sammen. Vi har kollektivt reist oss mot ondskapen som en samlet nasjon. Vi har lagt ned blomster, vi har tent lys og vi har gått i tog. Hundrevis, tusenvis og flere hundre tusen sammen, har vi vist ektefølt sorg og medfølelse med de som er nærmest berørt. Men også kjent samholdet og styrken det har gitt oss alle. Vi har sagt og vist at vi vil ta vare på hverandre og vise omsorg.

Dette har vært det norske folks forsett og våpen mot ondskapen. Jeg har vært så stolt! Det har vært så godt å være med på. En hel verden har beundret oss. 

Men hva nå kjære lille land? Hva skjer etterpå? 

Hvordan skal virkelig heten vår være når hverdagen for de fleste av oss kommer ruslende tilbake? Som før?

Er vi sikre på at angsten ikke sniker seg inn i oss som før – for det ukjente? For de ukjente? 

De første timene etter at sjokknyhetene kom, hadde angsten for mange av oss, og verden for øvrig, en farge. Senere viste det seg at ondskap ikke er noe man uten videre kan kjenne igjen på gata. Eller på arbeidsplassen – eller i nabolaget. Angsten kan jages, slik vi de siste dagene har gjort i fellesskap, men kommer svært gjerne ubedt tilbake til hver enkelt av oss. 

Det har vært lett å gå sammen med tusenvis av andre i fakkeltog, og lett å gå hjem etterpå å fortelle om hvor fint jeg synes det var. Men jeg synes det er vanskelig å tenke på at jeg skulle ringe på hos en ukjent nabo, å invitere vedkommende på en kopp kaffe. Til tross for at dette mennesket er en av mine nærmeste. 

Brage Sollund er en av de AUF-ungdommene som overlevde massakren på Utøya, og jeg ble grepet av hans tale etter fakkeltoget i min hjemby Tromsø. Hans budskap var, bare tre dager etter grusomhetene han hadde vært igjennom: (fritt sitert etter hukommelsen) “nu e det på tide å gjøre det du har tenkt på lenge, meld dæ inn i fotballklubben, engasjer dæ i en organisasjon eller i politikk – det e ikke nøye for mæ ka det e du gjør, bare du engasjere dæ i samfunnet, gjør nåkka aktivt for å gi av dæ sjøl å være en del av felleskapet” 

H.K.H. Kronprins Håkons appell på rådhusplassen samme kveld har også truffet meg. Og inspirert meg. Han sa blant annet: “Tydelig og forferdelig har vi sett hvor store konsekvenser enkeltmenneskers handlinger kan få. Det viser samtidig at det betyr noe hvilke holdninger hver enkelt av oss har, hva vi velger å bygge livene våre på. Og hvordan vi velger å bruke det til det beste for hverandre og samfunnet vi lever i.” 

Kjære kronprins Håkon, kjære Brage: jeg har valgt. Jeg velger å skrive dette åpne brevet til alle der ute. Jeg er bare en. Men jeg håper å klare å engasjere og motivere enkeltmenneskene i landet vårt til å gjøre sin del.

Jeg ønsker at min lille datter skal vokse opp i et trygt og inkluderende nabolag. Og jeg vil gjerne være en av Gro Harlem Brundtlands “nabokjærringer” – en som ser og viser omsorg for de som vokser opp rundt meg.

Lett å si, men kanskje ikke like lett å gjennomføre i virkeligheten? 

Vel – jeg har altså et forslag til hva vi kan gjøre. Hva du kan gjøre. For å vise omsorg, engasjement, og å hindre angsten i å komme snikende inn sammen med hverdagen. Men jeg kan bare komme med forslaget, det er du som må ta initiativ for at det skal skje. 

BLI KJENT MED DINE NÆRMESTE! Ta tak – og gjør nabodagen virkelig. 

Det bor sannsynligvis store ressurser i nabolaget ditt! 

Kanskje kan leieboeren til han som bor over gata hjelpe deg med snømåkingen du strever med? Kanskje er du alene med omsorg for barn, og det finnes en som deg like i nærheten – en som kan tilby både lekekamerater, og kanskje avlastning i et knipetak? 

Kanskje finnes det noen i din nærhet som føler seg alene, akkurat som du? Kanskje ønsker du språktrening, og det finnes noen som gjerne øver sammen med deg over en kopp kaffe? Kanskje finnes det en ny turkompis? 

Om bare folkene i én gate i Norges land samles fordi jeg valgte å skrive dette brevet, og to mennesker som ikke har snakket sammen før -- gjør det. Da har jeg oppnådd noe og blir veldig glad! Men jeg håper at det blir flere enn to. 

Gatene våre har vært fylt av roser og av kjærlighet. Dette blir fortsettelsen. 

Vi skal respektere hverandres forskjeller. Og jeg forventer ikke at du skal elske naboen din, men snakk med han eller henne! 

Jeg avslutter med å sitere kronprinsens appell en gang til: “Det er opp til hver enkelt av oss nå. Det er opp til deg og det er opp til meg. Sammen har vi en jobb å gjøre.” 

Vennlig hilsen Camilla Sundnes, ei nabokjærring 


Jeg håper alle tar til seg oppfordringen. Selv ønsker jeg å starte en årlig tradisjon med grillfest i sameiet mitt. Dette hadde jeg lyst til å gjøre allerede i fjor, men helsen holdt ikke. Men i år håper jeg å få dette til, og jeg tror det kan bli en hyggelig tradisjon for beboerne i de 26 leilighetene som bor så tett på hverandre, uten å egentlig kjenne hverandre så godt.

Spre gjerne budskapet videre kjære bloggevenner!

Avisinnlegg kan leses her:
http://www.nordlys.no/nyheter/article5868166.ece
Og her:
http://www.itromso.no/nyheter/article512957.ece