Festbord - NIB`s utfordring

Det blir ikke så mange fester i Drømmefabrikken når man er syk, så for å kunne delta i NIB`s maiutfordring, måtte jeg dykke dypt ned i bildearkivene mine ;)

(OBS! Under fortsetter jeg å fortelle litt mer om livet med M.E. De som ikke er interessert i å lese det, er herved advart...)

 

Jeg har ellers hatt en stille og rolig bypåske med mannen. Noe som var skikkelig deilig! Ikke noe stress og mas, også var det så stilt og rolig når resten av byens befolkning hadde stukket til fjells :)

Formen er så der for tiden. Kan ikke huske sist jeg hadde en symptomfri og fin dag, men jeg kan minnes en en vakker vårdag i fjor, da jeg våknet og følte at "I dag er alt mulig!". Tenk å være så heldig å våkne opp hver dag til den følelsen... For alt er mulig bare man har energi til det!

I min hverdag som M.E-syk har jeg ikke energi nok til å ta vare på meg selv engang. Jeg er avhengig av hjelp til matlaging, alt husarbeid og må ha med meg ledsager når jeg skal ut. Min mann har fått mange nye roller i huset. Uten han måtte jeg ha flyttet hjem til mine foreldre.

I fjor var energinivået så lavt at det bare akkurat var nok til å eksistere. Jeg prøver å unngå å tenke hvor ille situasjonen var i fjor høst/vinter, for det var på grensen til ulevelig. Når sykdommen er på det verste føler man seg levende død. Det var også da jeg fant ut at jeg ikke hadde noe annet valg enn å prøve det siste behandlingsalternativet jeg hadde -> behandling på den private helseklinikken "Lillestrøm Helseklinikk".

I desember kunne jeg endelig begynne på behandlingen, men det tok en god måned før jeg så noe bedring.

Den første oppvåkningen skjedde i begynnelsen av januar. En dag var både influensa- og hangover følelsen borte. Livet ble plutselig levelig igjen! 

Nå klarer jeg å lese litt, se litt på tv, surfe litt på internett, strikke litt, ta noen bilder. Alt med måte, for hvis jeg overdriver får jeg et baksmell. Men slike små ting gjør dagene lettere å komme igjennom. Før var dagens høydepunktet å legge seg om kvelden, for drømmeverdenen var et deilig tilfluktssted og en befrielse fra eget liv.

Etter det har også magesmertene roet seg ned. Dietten har hjulpet meg mye.

Det som nå står mellom meg og livet jeg ønsker å leve er hodepine og utmattelse. Bare med litt mer energi hadde jeg klart å f.eks møte venner igjen <3 

Jeg prøver så godt jeg kan med å være tålmodig, behandlingen kan ta lang tid. Dessverre er jeg ikke av de som like å hvile, jeg vil være aktiv og gjøre ting. Innimellom (les ofte) fører dette til at jeg overskrider alle mine grenser, noe som forverrer formen. Dette innlegge skulle f.eks bestå av 2 setninger, men så ble jeg overivrig og noen timer senere sitter jeg fremdeles her og skriver med bankende hodepine og dobbeltsyn. Jeg må vel ta til fornuft og takke for meg. Sengen kaller... Håper dagens innlegg har ført til at dere vet litt mer om hvordan livet som M.E syk er.

Snakkes!